GIEVRIE FEALADIMMIE

En hele tiden pågående trommereise

Gievrie Fealadimmie er som livet selv: En hele tiden pågående prosess. Gievrie Fealadimmie som arbeidsredskap tilpasset meg, ble i sin tid lagt i mine hender av et av grunnfjellene i sørsamisk kultur, Aanna Jacobsen fra Hattfjelldal. På min sykkeltur rundt i hele Nord-Norge, ble mitt siste stoppested denne gang hos nettopp Anna Jacobsen. Stolt kunne hun vise meg Sijti Jarnge, som stod der ferdig innredet. Vi satt midt inne i det åpne rommet, hvorpå hun spurte meg hva jeg mente om uttrykket her inne. Jeg la ikke skjul på at det også virket sakralt; kirkelig. Aanna fornektet ikke dette, men hun så bare mulighetene. Ikke begrensninger. Også ute ved Alveborg så Anna utover. Aanna Jacobsen hadde en genuin evne til å gjøre alt rundt seg til sitt eget!

Rundt frokostbordet neste morgen kunne Anna berette overfor meg siste vitenskapelige dokumentasjon fra forskningsfronten. Forskerne hadde funnet ut at i et bestemt stadium av graviditeten, ble kjønnet til det kommende barn i mors mage bestemt. Aanna kunne med innlevelse fortelle meg at det innenfor saemie (sørsamen) sin tradisjon fantes utvalgte personer som kunne bestemme hvilket kjønn det kommende barnet skulle ha. Videre kunne hun med entusiasme berette om at det ved arkeologiske utgravninger ble avdekket knokler av rein i Danmark. Dette tok Aanna som bevis for saemie sin tilstedeværelse i forntidens Danmark, også. Det stoppet liksom ikke, Aanna kunne videre fortelle om hvorledes julenissen ble til. Aanna pekte østover mot Finland som beskrivelse for hvor hennes forgjengere kom fra. Det var en nåejtie herfra som utvandret til Amerika, det forjettede landet over dammen. Aanna kunne med stolthet til sinns fortelle meg at saemie var en høyt skattet ressurs i et Amerika i støpeskjeen. Som ved et trylleslag dro reinene julenissen i en pulk over himmelen. Nåejtie sin opprinnelige visjon står forhåpentligvis i motstrid til kommersialiseringen av julenissen frem til i dag. Jeg var fanget.

På denne sykkelturen ville jeg kartlegge både den nordsamiske og sørsamiske kulturen, det være seg mennesker og/i deres respektive virkeområder. For å komme i kontakt med andre mennesker, har jeg alltid valgt å møte disse i deres eget miljø, helt og holdent på deres egne premisser. Og da gjerne helt impulsivt. Aanna Jacobsen hadde en unik egenskap ved å se langt ut i det endeløse tid-rommet. Det er denne evnen til å se det store bildet som har trigget meg mest, ved å legge til alle av saemie sine kulturelle særegenheter i det store puslespillet, Norges forntid. I over tjue år har jeg hatt samtaler med saemie, og inntatt en deltakende observatørrolle i hennes/hans gjøren og laden. Dette har vært av avgjørende betydning for meg i mitt arbeid, fordi det fra vitenskapelig hold i Norge ikke finnes ett eneste referansepunkt; ikke en eneste vitenskapelig kildehenvisning som skulle tilsi at saemie var tilstede i Norges initialfase, postglasial tid. På denne tiden visste jeg ingen ting om denne vitenskapelige elendigheten saemie er blitt til del i vårt forskningsbaserte, tillitsbaserte samfunn. På tross av undertrykking av saemie sin kultur og tradisjon i Norden, kan jeg ikke erindre at Aanna hadde fokus på dette overfor meg. Bare en sterk personlighet ser muligheter i absolutt alle bitte små detaljer!

Planen var opprinnelig å sykle helt til Oslo, men møtet med den vevre sørsamiske kvinnen gjorde et sterkt inntrykk på en sliten kropp. Det var befriende å sette seg på toget sørover fra Steinkjer. Siden møtet med Aanna Jacobsen har mitt fokus vært rettet mot Norges totale ignorering av saemie sin kultur, identitet og rettigheter til land og vann. Vi skal fra og med nå stressteste vitenskapelig dokumenterte sannheter på et generelt grunnlag, og da nødvendigvis den arkeologiske vitenskapelighet mer spesielt. Etablerte vitenskapelige sannheter innenfor arkeologien skal herved bit for bit – hver for seg – plukkes fra hverandre til minste detalj; artefaktiseres og granskes med et kritisk blikk. Hver eneste arkeologiske vitenskapelige sannhet skal ville måtte tåle nye hypoteser stilt opp på rekke og rad. Hovedhypotesen stilt opp herfra er at arkeologi som vitenskap er basert på synsing og føleri over bløtaktig tankegods, maktbegjær og edsvoren løgn. For å kunne stå opp imot arkeologi som kvasivitenskap er jeg fullstendig avhengig av et probat verktøy – Gievrie Fealadimmie. Min gave fra Aanna min Aahka.

Som menneske i sivilisasjonen i dag er jeg fattig på reell kunnskap om hvorledes menneskene levde i manteltiden (steinalderen). I min grenseløse nysgjerrighet på svar om forntidens menneskers levesett, tas det derfor imot med åpne armer et komfortabelt telt på ca. 1 kg. Soveposen fylt med dun kan pakkes sammen til en liten ball, og veier nesten ingen ting. Før anvendte jeg sykkelen land og strand rundt på søken etter svar. I dag er bilen et uunnværlig redskap.

 

Bygdeborgen har funnet oss, og slik blitt bevisst på at bygdeborgen er et tilnærmet ubeskrevet blad rent vitenskapelig sett. I Norge som resten av Europa. På samme tid som bygdeborgtradisjonen er Norges første kulturlandskap, er bygdeborgtradisjonen som Norges tapte sivilisasjon å regne. Innenfor rammen av en bygdeborg lar det seg gjøre å bevirke sublimasjon. Her kan man overføre energi som stammer fra primitive drifter til åndsarbeid og kunsten å overleve.

Lar det seg gjøre med det man tross alt vet om sørsamisk kultur og språk å plassere saemie inn i rollen som den personen som initierte bygdeborgen i sin tid?

Det finnes bygdeborger også i Sverige, Finland, Tyskland, Frankrike og England. Det store spørsmålet blir således:

Finnes det en korrelasjon mellom variablene topografi, topologi og menneskeskapte murverk i flere land i Europa?

 

Aanna min Aahka var en foregangskvinne for bevaring og videreutvikling av det sydsamiske språket. Vi arbeider ut fra hypotesen om at sydsamisk er ett av Europas  urspråk; opprinnelige språk. Følgelig er sydsamisk herfra å regne som språket man snakket i postglasial tid i Norge, og hvor det sydsamiske språket (urnordisk) gradvis utviklet seg frem gjennom vikingtiden, for så ganske raskt å havne i den store glemmeboken. All den tid det i 2016 ikke finnes vitenskapelig forskning på det sydsamiske språket, blir den sydsamiske urspråkshypotesen brukt som motargumentasjon til den kontrafaktiske vitenskapen vedrørende Norges forntid. Det blir opp til vitenskapen å bevise at sydsamisk ikke er forenlig med Norges forntidige språk, herunder urnordisk, runerekken og Futhark.

Og hva med diktsyklusen om Solens døtre og sønner av den legendariske Andres Fjellner, er denne en kilde til sikker viten?

 

Hver eneste dag takker jeg Aanna min Aahka for hennes gest overfor meg. Hver eneste dag spør jeg henne til råds. Måten hun fremla ting på vitner om at det finnes en hukommelse man kan bli en del av. Jeg satt ved frokostbordet sammen med henne, og lot meg fascinere. Det falt meg ikke inn at jeg ville/skulle bli same. Intuitivt ville jeg tenke som henne. Siden har jeg vært i kontakt med ganske mange, men ingen så det store bildet som Aanna. Å tenke som en same er en god erstatning for ikke å være det. Først i dag ser jeg at dette har vært et nyttig redskap for meg. Slik har jeg kunnet ha et klinkende klart fokus på det å gjøre. Tiden som kommer vil gi svarene på hvordan samene egentlig gjorde det i forntiden. Veien mot målet er lang, fordi veien rulles ut foran meg fortere enn jeg kan gå den.

Først nå skjønner hvor klok Aanna var som menneske. Jeg kom henne spent i møte, men hadde ingen forutsetninger for hva som ventet. Samer hadde jeg en viss erfaring med, men sørsamer? Siden den gang har jeg møtt flere samer, og har latt meg begeistre. I det samiske landskapet blir man gjerne møtt med synet av tradisjonelle kofter fra de respektive samiske områdene. Noen kombinasjoner same og kofte har bergtatt meg, stundom til det euforiske. Nå går tankene tilbake til mitt møte med Aahka. Hun var kjemisk fri for symbolikk. Det var ikke her hun ville bringe meg. Aanna trakk meg inn i historien, beretningen, overleveringen. Det var som om hun ville at jeg skulle tenke. Nærmest uten at jeg merket det, kom oppfordringen: – Tenk videre med meg!

 

SAEMIE FEALADIMMIE

Det har vært en glidebaneflukt kjemisk fri for symbolsk overlevering. Denne tankens flukt har jeg valgt å definere som Saemie Fealadimmie. En hele tiden pågående menneskereise i kulturlandskapet for å komme forntiden fordomsfritt i møte. Tiden som kommer vil gi svar på om saemie i virkeligheten er forntidig hjemmeværende. 

 

Rune Molnes. August 2016

Sist oppdatert: 19.09.2020